Det finnes ikke noe bedre enn når himmelen mørkner og elektrisiteten prikker meg i hårrøttene. I natt meldte yr.no torden her i Mandal og jeg gledet meg hemningsløst. Dessverre endte det som det ofte gjør, at jeg ikke hørte så mye som et lite bulder.
Jeg er fasinert av vær og værets fenomener. Hadde jeg vært yngre, hadde jeg nok endt opp som en "storm chaser" på jakt etter de ultimate naturkreftene. Det appelerer til naturbarnet i meg, jenta som vokste opp i skogen og som hadde flere venner blant dyrene enn menneskene, de første leveårene. Nå skal ikke dette bli et innlegg om miljø og klima, men man kan alltid stole på at naturen vet best. Naturen har et instinkt om minste motstands vei, og vi mennesker er en del av naturen.
Etter mange års sløvhet har jeg igjen fått opp øynene for naturens magi. Jeg tror det gjør meg til et bedre menneske. Og kanskje naturbarnet har utviklet seg til å bli en voksenversjon.
Å skrive handler mye om å observere, og jeg tror at ved å legge merke til naturen og hva den kan fortelle blir jeg en bedre forfatter. Det er en fin måte å få med seg detaljer på. Jeg lukter på de røde rosene som slynger seg opp langs min hvitmalte husvegg. Legger merke til vinden, som leker med de tørre bladene på det steinlagte partiet foran garasjen. De blåser i ring som om de jager hverandre - og minner meg om glade barn i et friminutt utenfor en barneskole. Det er nesten som jeg kan høre latteren. Og hvordan mauren på bakken, ved siden av sandalene mine, strever med å bære et dødt familiemedlem hjem til maurtua. Den gir ikke opp, selv om kvister, blader og en tørr porsjonssnus (som har blåst inn fra gata) må forseres på veien - den falne må hjem til flokken. Det kan skrives en hel historie om den lille maurens ferd hjemover.
Legg merke til hva du har rundt deg, og du vil oppleve magien i detaljene.
Takk for at du leser <3
Rita